Hans Kristian Borchgrevink Hansen

Mot Skogen

I «Mot Skogen» befinner vi oss i det indre av Østlandet, tett inn på grensa mot Sverige. I hjertet av Finnskogen ligger sjøen Røgden, og på en høyde ved vestbredden av vannet ligger den forlatte boplassen Halvortjernsberget. På finsk heter stedet Sarvimäki da ætten Sarvinen skal ha ryddet seg torp her på begynnelsen av 1700-tallet. Det var befolket helt frem til 1980-tallet da eneboeren Alf H-berget flyttet ned til Svullrya. Man kan se at Halvortjernsberget er et sted hvor folk har strevet i mannsaldere, som nå sakte forsvinner. Skogeiere ønsker som oftest ikke bebodde øyer i skogen sin og lar boplasser forfalle. Husene er i gradvis endring ettersom naturen, som i et par århundrer har vært holdt i sjakk, på ny fester grepet. Og når menneskene flytter ut flytter andre inn, som trebukker og knappenålslav, slik sett er det fortsatt liv i boplassen.

Utstillingen består av en serie med veggobjekter bygget opp rundt en film.

I filmen «Mot skogen», som Sinikka Langeland har laget musikk til, møter vi en montasje av klipp sanket på turer opp til Halvortjernsberget gjennom mange år. I denne sankingen av en film har manus, storyboard og overhengende planer raskt blitt ubrukelige og forkastet. Filmen har bygget seg opp med en helt omvendt metode, ved å ta utgangspunkt i det korte klippet og bygge helheten nedenfra. Filmen har, som boplassen, gått igjennom Munchs hestekur, og tilegnet seg en glød frembragt av smuss og svette.

Objektene i utstillingen omkranser filmen som en soppring. En foajé hvor porselensleire møter nøkkeroseblad, gulnede lokalaviser og insektvinger møter skrukketroll - tannbørster og mandarinskall møter gamle nummer av Vi Menn. De er satt sammen med troen på at alt kan brukes som materiale om jeg bare makter å forvalte det på rett måte.

Objektene kan sees på som en samling tredimensjonale stilleben. Stilleben-tradisjonen har alltid stått i en slags opposisjon til andre former, den har feid de store begivenheter til side og heller satt seg ned og sett på det oversette. Det store og betydningsfulle kan bare oppstå om man separerer seg fra noe annet og erklærer dette andre for smått og uviktig. Og det er i dette skillet mellom stort og smått disse arbeidene befinner seg.

I denne utstillingen har jeg forsøkt å reparere de fragmentene jeg har funnet. Dokumentasjonen bevarer torpet for ettertiden, men filmen forholder seg også fritt til de mulige fremtids-scenarioer husene inneholder, og blir kanskje en sjenert aktivisme på vegne av hjemmene som står tomme igjen.

Hans Kristian Borchgrevink Hansen (f. 1985, Grue Finnskog) er utdannet ved Nordland Kunst- og filmskole, Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen. Hansen er først og fremst tegner og akvarellmaler, men har en mangslungen praksis som også omfatter skulpturelle elementer, grafikk, animasjonsfilm, bokprosjekter, collage og underfundig poetiske, fortellende tekster. I kunstverkene hans trer ofte småtteri fram som monumentale ting, slik at innarbeidede verdi-hierarkier blir kullkasta, ofte til fordel for de minste og mest oversette av dagliglivets synlige saker. Han har akkurat fullført boka «Streif langs Sogevegen – ein turguide for Flatdal, Svartdal, Ambjørndalen og Hjartdal», sammen med Ånond Versto.  Tidligere har han hatt separatutstillinger ved visningssteder som Kunstlerhaus Bethanien, Trafo Kunsthall, Tegnerforbundet, Kunstnerforbundet og Trøndelag senter for samtidskunst.