SKAP PROJECTS, in collaboration with Kunstgarasjen and Lygalleriet, invites you to the opening of a video exhibition by Rossella Nisio.

SKAP PROJECTS is an artist-run initiative dedicated to video art and art films. It serves as a dynamic platform for both emerging and established artists to showcase their work in these evolving mediums. Our mission is to foster a global community by bringing together video and film artists from around the world, igniting meaningful discourse on contemporary practices in these fields. Through curated exhibitions, screenings, and events, SKAP PROJECTS challenges traditional boundaries, offering a space where innovation and experimentation can thrive.

Rosella Nisio The Silent Ray

One, two, three…

The Silent Ray is a two-channel video installation by Italian artist Rossella Nisio that plunges into the depths of darkness—a darkness that speaks of absence. This darkness consumes the object and objectivity, distorting their roles as entities of existence. Nisio delves into the memories and narrative truths embedded in photographs, inviting us to experience the sensations of seeing, hearing, feeling, and even smelling in the void. In The Silent Ray, both darkness and light teeter on fragility, each capable of overwhelming the other. We remain confined inside, never glimpsing the outside, despite the presence of doors and windows that remain shut.

One, two …

The Silent Ray is a descent into the destructive desire to break free from mediocrity, rooted in Rossella’s research into her family’s history. The work draws from photographic materials in an album created by her grandfather, a volunteer in the fascist military during the 1935–36 conflict in Ethiopia. It also incorporates archival documents, writings, and records from those who fought in, narrated, or studied the war. 

About Resella Nisio

Rossella Nisio is an Italian visual artist based in Rotterdam. Her practice focuses on human environments and imprints of human presence, reflecting on their endurance and representation. Spanning diverse media, her works are influenced by filmic, photographic and literary languages. She has a background in cinema and performing arts theory at the University of Roma Tre (DAMS), receiving practical training in photography at Ar.Co in Lisbon. In 2019, she earned an MA in Fine Art and Design in the Lens-Based Media program at the Piet Zwart Institute in Rotterdam. She was a resident artist at the Rijksakademie van Beeldende Kunsten in Amsterdam in 2021–2023. Her works have been exhibited in art venues and festivals around the world such as Rencontres Internationales in Paris and Berlin, International Film Festival Rotterdam, TIVA Biennial in Taipei, Go Short International Short Film Festival, Oberhausen, IndieLisboa, and more. Her works have been included in the collections at the EYE Film Institute in Amsterdam and the CFMDC in Toronto.

This event is supported by Kunstgarasjen and Lydgalleriet.

Kari Aasen

These Precious Days

Aasens kunstnerskap handler om å sette spor. Spor i materialet og spor i verden. Dette må man anta er målet for de fleste kunstnerskap, i større eller mindre grad, avhengig av medium og format. Likevel er det fristende å påstå, basert på et historisk perspektiv, at dette kanskje gjelder for keramikere spesielt. Ikke bare har den antikke bemalte leirekrukken status som et av vår sivilisasjons eldste kunstuttrykk; gjennom potteskår som har overlevd tusenvis av år under lag med jord, kan vi også lære om liv og samfunn slik de en gang var. Og nettopp dette identifiserende og samfunnshistoriske aspektet gir gjenklang i mange av Aasens arbeider. Vi ser det tydeligst i «Dagboknotater», et prosjekt hun har jobbet med i perioder helt siden 2000. Den gang startet hun prosjektet som en slags daglig øvelse mens hun holdt på med hovedfag i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen. Fra og med 1. januar 2000, og hver dag gjennom et helt år, formet hun bittesmå krukkerefererende figurer med hendene. Ikke bare én om dagen, men tre. Uvitende om hvilken betydning disse utprøvingene skulle få for hennes videre kunstnerskap, kalte hun øvelsen Danser med krukker for liksom å redusere innsats og alvorlighetsgrad i utførelse og innhold. Med en form for uforpliktende letthet lot hun fingre og følelser danse over leiren hver dag og lekte frem små repetitive, rytmiske formasjoner. I retrospekt ser vi tydelig hvordan disse første dagboknotatene ble sentrale for Aasen, ikke bare som et konkret formalt og utdypende supplement til hennes hovedfagsprosjekt der og da, som omhandlet krukkens potensial som meningsbærende kunstnerisk objekt[i], men i enda større grad som et fysisk avtrykk av sin egen tilstedeværelse i verden. Innbakt i de materielle sporene, ligger naturligvis også ideen om tid, uttrykt gjennom den kontinuerlig pågående prosessen hos kunstneren, men også ved at objektene ble datert og montert i kronologisk rekkefølge. Dette siste gjaldt også for hennes neste dagbokprosjekt, utført i 2002 og med tittelen Langs ondskapens akse. De lavbrente objektene representerte en annen kulturform denne gangen, nemlig fatet, og ble stilt ut på rekke og rad i de store vinduene i Borggården på USF Verftet etter hvert som året skred frem. Men der de raskt formede krukkene fra 2000 i utgangspunktet hadde representert en form for lekenhet og letthet fra kunstnerens side, kom et nytt alvor nå over prosjektet. Dypt provosert over USAs invasjon av Irak, og forakten president George W. Busch så tydelig viste overfor land og folk i Midtøsten, dreide Aasen blikket opp og ut og brukte leiren og fatformene til å si noe om den politiske situasjonen i verden. De små fatene, som på tilsvarende vis som krukkene, representerer en kulturform som gjennom historien har vært knyttet til menneskelige behov som nærhet, omsorg, mat og drikke, fikk funksjon som en slags fysiske ytringer for Aasen, der hun hver dag gjennom leiren kunne si høyt og tydelig, om enn lyd- og ordløst: Jeg ser, jeg føler med, jeg tenker, jeg involverer meg.

Disse repetitive møtene mellom materiale og hånd, ispedd usynlige prosessuelle aspekter som langsomhet og tid, kan gjerne leses i lys av de forslitte klisjeene fra 70-tallet om leirkunstens særegne kvaliteter. Gjennom frasen «nærhet til materialet» har mange leirkunstnere definert både kunstartens historie og sitt eget kunstnerskap. Selv om tanken i dag kan fremstå som begrensende for et fagfelt som har undergått omfattende endringer og som ikke lenger lar seg ensidig plassere innenfor en bestemt ramme, er det en kvalitet som har en betydelig relevans for Aasens virke. Vi ser det i de tidlige, hånddreide bruksobjektene hennes fra 1970- og 80-årene og i de store skulpturelle krukke- og fatformene fra 1990- og tidlig 2000-tall, der hun bygget og formet og fysisk brukte kroppen i sin bearbeiding av materialet, men i særlig grad i nevnte dagboknotater, der det jo helt konkret handler om å gripe, forme og sette spor i leiren hver eneste dag. Med dagboknotatene fra 2014 tar hun det kanskje lengst, ved at det er håndavtrykket som sådan, som utgjør den daglige avstøpningens endelige motiv og innhold. Som en første innskytelse kan en kanskje mene at prosjektet fremstår som vel nært og prosaisk, personlig og på grensen til det private. Går man imidlertid grundigere til verks, vil man finne en konseptuell dimensjon, som ikke bare sier noe om kunstneren selv, slik for eksempel Gunnar Danbolt et sted skriver: «[...] et håndavtrykk i likhet med for eksempel håndskrift og en tekst kan si noe om den personen som står bak dette [...]», men også kaste lys over alle menneskers liv og utvikling. Med dagboknotatene Fingerprints fra 2019 og Footprints fra 2020 reduserer hun uttrykket, eller sporene, ytterligere og hun står igjen med en rekke raskt utførte - og i hvert enkelt tilfelle små – finger-, fot- og tåavtrykk i leire. Der hvert avtrykk er lite i størrelse, kan imidlertid den konseptuelle dimensjonen ved prosjektene oppleves tilsvarende stor. I en tid hvor globale myndigheter og medier sporer, analyserer og overvåker menneskehetens fysiske og digitale bevegelser, og den vedvarende europeiske migrasjonskrisen gjør at utsatte grupper stadig fordrives og må vandre papir- og identitetsløse over land og grenser, kan Aasens installasjoner med avtrykk av hennes egne individuelle papillarlinjer fra fingre og tær, leses i lys av en kompleks samtidig historisk situasjon som viser langt utover henne selv.

Mai Lahn-Johannessen, kunsthistoriker

[i]Kari Aasens hovedfagsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Bergen hadde tittelen Krukken som meningsbærende prosjekt (2001)

[ii]Tittelen henspiller på EP’en «Voggesanger fra ondskapens akse», som ble utgitt av Kirkelig Kulturverksted i 2003 og som Aasen opplevde som en solidarisk og humanistisk ytring. Initiativ til utgivelsen ble tatt av Erik Hillestad, etter at president Bush i 2002 hadde kalt en rekke land i Midt-Østen for nettopp «ondskapens akse». På EP’en synger Kari Bremnes, svenske Eva Dahlgren og danske Anisette vuggesanger fra Iran, Irak og Palestina.

[iii] Danbolt, Gunnar. «Kari Aasen i et 50-årsperspektiv.» Kunsthåndverk, nr. 3 (2020): 12-21

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes hjelpefond.

Kari Aasen, 1950 har sin bakgrunn fra Bergen Kunsthåndverksskole 1974. Hovedfag i spesialisert kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen 2001.

Aasen har bak seg en lang rekke utstillinger og prosjekter i inn og utland. Er innkjøpt av museer og samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nord-norsk Kunstmuseum, Västerås Konstmuseum. Aasen har mottatt en rekke stipender, blant annet, Reisestipend, Arbeidsstipend, GI samt NK´s Ærespris 2021.

Aasen arbeider med skulpturelle objekter, installasjoner og ulike prosjekter. Hun vektlegger møtet mellom material og hånd i sine keramiske verk. De taktile strukturene i overflaten vitner om spor av den keramiske prosessen. I sine stedsspesifikke prosjekter knyttes gjerne tradisjon, sykliske endringer og naturens sårbarhet sammen til en helhet. Aasen fokuserer på prosess, tid og repetitive handlinger. Hun arbeider lag på lag, analytisk og intuitivt.

Rina Charlott Lindgren

Lange skygger

Tid og rom, vekst og forfall, samt menneskets forhold til naturen er temaer som går igjen i mitt kunstnerskap. I en arbeidsprosess søker jeg etter en balanse mellom det tilfeldige og det planlagte. Jeg fordyper meg i både landskap og rom, hvor sporet av menneskehånden kommer til syne i form av ulike flater og teksturer. Jeg jobber på tvers av metoder, teknikker og materialer i et abstrakt og figurativt billedspråk.

I utstillingen «Lange skygger» viser jeg tegninger på papir, en skulptur i tre (samarbeid med Karl Hallberg), et relieff i keramikk, samt to malerier på glass i keramikkrammer. 

Sistnevnte er fra serien «Syner». Her er glassene malt fra baksiden i mørke toner, som gjør at betrakteren ser refleksjonen av seg selv samtidig med maleriet. Maleriene er ‘speilinger’av tegninger som er med i samme utstilling. Gjennom historien har sorte speil blitt brukt i forskjellige sammenhenger. Aztekerne mente deres sorte obsidian-speil kunne avsløre skjulte sannheter, kommunisere med åndeverdenen og forutsi fremtiden. Britene brukte Claude-speil for å se naturen på en mer pittoresk måte og i Norske folkeeventyr fordreies virkeligheten gjennom trollspeil, slik «Syner» fordreier mine verk.

«Records of Light and Dark» - en trestokk, i ferd med å råtne, har blitt hulet ut og tilført nyeelementer som tilskrives fellesnevnere. Trær vokser opp ved hjelp av næring fra jorden, solskinn og karbon. De lagrer omgivelsene i årringene. Hår vokser fra mørket og ut i dagslyset og registrerer den kjemiske sammensetningen i kroppen vår. Perlen vokser også i mørket, lag på lag over flere år. Den kan plukkes fra et levende skjell som så kan fortsette å leve på bunnen av havet og legge flere lag på et nytt sandkorn. Otolitten som vokser i hodet til en fisk, registrerer blant annet den varierende temperaturen i havet og kan bare utvinnes ved at vertsdyret dør. En mystisk form som vi mennesker ikke var ment til å se.

Tegningene i utstillingen viser en sammensmelting av figur og landskap. Landskapene er ikke fra et bestemt sted og kan sies å være mer følt og erfart enn sett. For meg handler det om å formidle en stemning. Den jeg kjenner på når høsten kommer og de lange skyggene legger seg over jordene utenfor atelieret mitt. 

 Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond og Kulturrådet.

Rina Charlott Lindgren (født 1983 i Tromsø) ble uteksaminert med Master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim i 2011. Hun har også studert ved Listaháskóli Íslands, i Reykjavik og Kunsthøgskolen i Bergen. Hennes debututstilling var på The Boiler Room i 2013. Hun har deltatt på en rekke utstillinger ved blant annet Nasjonalmuseet, Nordnorsk Kunstmuseum, Oseana Kunst og Kultursenter, Nils Aas Kunstverksted, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Bomuldsfabriken Kunsthall. Hun er innkjøpt av The British Museum, Griegsamlingen, KORO, Nordnorsk Kunstmuseum, Telenor, Equinor, NRK, Oslo kommunes kunstsamlinger, Sparebank-1 Nord-Norges kunststiftelse og Troms og Nordland Fylkeskommune. Hun står bak offentlige utsmykninger ved Langåsen Skulpturpark, Brensholmen Skole, Meløy helse- og velferdssenter og Nye Harstad skole.