More Than Meets AI

This exhibition investigates AI and its role in creativity, narrative, and artistic innovation. We do so from a critically engaged perspective, one that both celebrates the new potentialities of AI for the arts and literature, while simultaneously considering some of the significant challenges AI poses for our culture and society. We also contextualize contemporary AI art within a wider context of generative digital art and electronic literature that has a history stretching back to the beginnings of the digital computer.

The works in this exhibition engage with AI in ways that challenge conventional notions of how artists and writers might respond to this tectonic shift in technology, considering for example the complexity of new forms of writing that manifest as visual art. How might we “read” a parody articulated through generated images? How will AI impact the future of motion pictures?  How can AI be used to produce works that critique dominant power structures? How can artworks address the biases and inequities that are baked into AI platforms and perhaps embedded within human language itself? Here we explore the role of the cyborg author, the hybrid artist, whose work is neither solely the product of an individual human mind nor an artificial intelligence but a dance between the two within the vectors of a vast network of signification.

The collection of videos shown in Kunstgarasjen features works that demonstrate some of the different ways that visual artists and language artists encounter and work with contemporary generative AI. “Women Reclaiming AI” by Birgitte Aga and Coral Manton (2021) documents a series of workshops and a resulting voice assistant application. It substitutes the often-subservient gendered role represented with one of the empowered women exploring gender. “I Know What You’re Thinking” by Mario de la Ossa (2021) uses an early text-to-image generation platform to produce a reflection on political protests and how they are oppressed. “Posthuman Cinema” by Mark America, Will Luers, and Chad Mossholder (2023) is a ten-part film produced using generative AI that invokes avant-garde film styles of the 1960s-70s while meditating on the future of AI. “Republicans in Love” by Scott Rettberg (2023) is a work that investigates text-to-image generation as a type of writing, using prompts that explore the ironies and excesses of populist Trumpism. “Identity Upgrade” by Jhave (2023) is a series of short films that make use of AI-generated scripts and text-to-image generation to consider future trajectories for humanity and autonomous AI. “Creativity Machines” by Eamon O’Kane (2023) consists of images, based on classic psychological research into the creativity of architects, re-interpreted by AI. Alinta Krauth and Jason Nelson’s “Ultra Large Digital Narratives” (2023) uses the outpainting capabilities of a text-to-image generation platform combined with bespoke animations to create visual storyworlds. Talan Memmott’s “Introducing Lary: The San Biagio Frescoes of Pietro Golamuto” (2023) consists of generated images, animation, and voice that meditate on the artist’s throat cancer through the story of a fictional Renaissance saint of laryngectomies. Avital Meshi’s “Calling Myself Self” (2023) combines image generation, text animation and dance to interpolate and confound human self-perception. Eamon O’Kane’s “Image Tree Tests” (2023) animates the artist’s own tree drawings along with their AI-interpreted counterparts.  Mario Santamaria and Alex Saum’s “Internet Tour: San Francisco Bay Area” (2023), with video by Dylan Reibling, documents a bus tour of contemporary IT infrastructure, highlighting how AI consumes massive amounts of energy and its fraught ecological consequences.

The More Than Meets AI exhibition, curated by Jhave Johnston, Eamon O’Kane, Jill Miller, Scott Rettberg, and Alex Saum, is taking place at multiple venues from late September to late November at venues including the Center for Digital Narrative, Kunstgarasjen, Joy Forum (KMD), Rom 61 (KMD), and the Bergen International Film Festival. It is arranged and sponsored by the Norwegian Research Council project Extending Digital Narrative, the Peder Sather for Advanced Study, the faculties of Humanities and Art, Music, and Design at the University of Bergen, the University of California, Berkeley, and the host venues.

DANIEL PERSSON

 PEL

«Jag gick förbi den där tunnan nästan varje dag med texten skriven med bred pensel. Alltid i samma vinkel såg jag de tre bokstäverna P-E-L. Om jag gått runt tunnan hade jag kunnat läsa ut hela ordet. Det gjorde jag inte. Det behövdes inte. Lite längre bort låg en annan tunna vält ned på marken. Den hette SØP. Jag tyckte bäst om PEL.

Pel är ett ord nära besläktat med pæl eller påle. En stock, som i alla tider hjälpt oss med att tillgodose ett gott fundament för vårt boende och alla de möjliga och omöjliga konstruktioner vi tänkas bygga med behovet av ett starkt motstånd till naturens krafter.

Utställningen «PEL» initierades under ett konstnärsuppehåll på Svalbard. Där fotograferade jag i min omedelbara närhet vägen till och från ateljén och lite till. Med en tinande permafrost som bakgrund blev PEL en visuell allegori om sättningar i husgrunden och vacklande (samhälls)strukturer.»

Daniel Persson (f. 1974, Sverige) er billedkunstner som bor og arbeider i Bergen. Han jobber primært med grafikk og fotografi. Ofte som silketrykk basert på egne fotografier, utforsker han grenselandet mellom abstraksjon og representasjon. Persson har en BA fra Kunsthøgskolen i Bergen og har vist arbeider både nasjonalt og internasjonalt.

Foto: Bjarte Bjørkum

Solveig Bergene

Glødende orm

Min kunstneriske praksis fokuserer på akvarell og tegning i monumentale formater, samt håndinnbundne kunstnerbøker. I mine arbeider smelter figurative og abstrakte elementer sammen. De figurative komponentene trekker ofte inspirasjon fra naturen, med motiver som insekter, planter og andre organiske former.

I skapelsesprosessen til et nytt verk begynner jeg med å konstruere geometriske og symmetriske mønstre ved hjelp av linjaler og passer. Disse fungerer som fundamentet for et intrikat nettverk av linjer og detaljer som utfolder seg videre i verket. For denne utstillingen har jeg utvidet formatet ytterligere, og gitt kunstverkene omsluttende dimensjoner. Jeg har arbeidet i dette store formatet med en kombinasjon av teknikker hvor gouache, som tilbyr en relativt opak kvalitet, er kombinert med transparent akvarellmaling og fargeblyanter. Utstillingen omfatter tre nyproduserte verk presentert på vegg, i tillegg til håndlagde kunstnerbøker som publikum inviteres til å bla i. I disse bøkene er uttrykket mer intuitivt og spontant, noe som gir et innblikk i min visuelle utviklingsprosess når jeg arbeider frem mine ideer.

Utstillingens tittel, «Glødende orm», refererer til insekter og andre mystiske elementer fra naturen, men også til min maleriske tilnærming til lys og farge. De to største verkene i utstillingen måler cirka 4x2 meter. Arbeidet i slike store formater er både utfordrende og tidkrevende, men også dypt tilfredsstillende. Jeg foretrekker å arbeide med en dempet fargepalett og humoristiske motiver, som en motvekt til de storslåtte formatene.

Solveig Bergene (f. 1985) er basert i Oslo og har sin kunstutdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen (Kunstakademiet – Master og Bachelor) samt National College of Art and Design i Dublin. Hun har avholdt flere soloutstillinger, blant annet ved Kunstbanken senter for samtidskunst og Sandnes Kunstforening. Hun har også deltatt i en rekke gruppeutstillinger, som Høstutstillingen og ved Kunsthall Trondheim.

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond

Foto: Bjarte Bjørkum

Marianne Morild

Ground View

Maleriene i Morilds utstilling "Ground View" tar utgangspunkt i spesifikke steder i naturen. Maleriene beskriver den levende verden som autonome vesener, og naturen som noe mer enn et bakteppe for menneskenes liv.

Maleriene leker med perspektiv og skala, og viser frem stjernemose og lav, de minste vekstene helt nede på bakken eller de som vokser på steder vi ikke ser.

Bildene fokuserer på spillet i sammenvevninger av vekster og forholdet mellom mønstrene som den levende verden organiserer seg i. Mose og lav er hardføre, saktevoksende liv, og en viktig del av naturens kretsløp. I denne utstillingen hentes inspirasjon både fra folklore og vitenskap, og menneskenes blikk blir stilt overfor en natur som ser tilbake.

Morilds arbeid er influert av bl. a. Merlin Sheldrakes bøker om sopp og lav, og ideer fra filosofene Bruno Latours og Luce Irigarays tekster, særlig Irigarays tanker om "shared worlds" og en søken mot et liv som er dypere forbundet med økologien.

Marianne Morild (f. 1972) er en norsk billedkunstner som er utdannet fra Chelsea College of Art (BA, 2003) og Central Saint Martin´s College of Art (MA, 2013) i London. Hun er nå bosatt i Bergen, og hennes arbeider har vært vist på bl.a Sogn og Fjordane Kunstmuseum (2023), Kunsthall 3,14 (2021), Centre Pompidou-Metz (2021) og Taipei Fine Art Museum (2020). Hennes arbeid er innkjøpt av bl. a. Bergen Kommune, Sogn og Fjordane Kunstmuseum.

Morild arbeider for tiden som veileder i maleri på Kunstakademiet i Bergen.

Hans Kristian Borchgrevink Hansen

Mot Skogen

I «Mot Skogen» befinner vi oss i det indre av Østlandet, tett inn på grensa mot Sverige. I hjertet av Finnskogen ligger sjøen Røgden, og på en høyde ved vestbredden av vannet ligger den forlatte boplassen Halvortjernsberget. På finsk heter stedet Sarvimäki da ætten Sarvinen skal ha ryddet seg torp her på begynnelsen av 1700-tallet. Det var befolket helt frem til 1980-tallet da eneboeren Alf H-berget flyttet ned til Svullrya. Man kan se at Halvortjernsberget er et sted hvor folk har strevet i mannsaldere, som nå sakte forsvinner. Skogeiere ønsker som oftest ikke bebodde øyer i skogen sin og lar boplasser forfalle. Husene er i gradvis endring ettersom naturen, som i et par århundrer har vært holdt i sjakk, på ny fester grepet. Og når menneskene flytter ut flytter andre inn, som trebukker og knappenålslav, slik sett er det fortsatt liv i boplassen.

Utstillingen består av en serie med veggobjekter bygget opp rundt en film.

I filmen «Mot skogen», som Sinikka Langeland har laget musikk til, møter vi en montasje av klipp sanket på turer opp til Halvortjernsberget gjennom mange år. I denne sankingen av en film har manus, storyboard og overhengende planer raskt blitt ubrukelige og forkastet. Filmen har bygget seg opp med en helt omvendt metode, ved å ta utgangspunkt i det korte klippet og bygge helheten nedenfra. Filmen har, som boplassen, gått igjennom Munchs hestekur, og tilegnet seg en glød frembragt av smuss og svette.

Objektene i utstillingen omkranser filmen som en soppring. En foajé hvor porselensleire møter nøkkeroseblad, gulnede lokalaviser og insektvinger møter skrukketroll - tannbørster og mandarinskall møter gamle nummer av Vi Menn. De er satt sammen med troen på at alt kan brukes som materiale om jeg bare makter å forvalte det på rett måte.

Objektene kan sees på som en samling tredimensjonale stilleben. Stilleben-tradisjonen har alltid stått i en slags opposisjon til andre former, den har feid de store begivenheter til side og heller satt seg ned og sett på det oversette. Det store og betydningsfulle kan bare oppstå om man separerer seg fra noe annet og erklærer dette andre for smått og uviktig. Og det er i dette skillet mellom stort og smått disse arbeidene befinner seg.

I denne utstillingen har jeg forsøkt å reparere de fragmentene jeg har funnet. Dokumentasjonen bevarer torpet for ettertiden, men filmen forholder seg også fritt til de mulige fremtids-scenarioer husene inneholder, og blir kanskje en sjenert aktivisme på vegne av hjemmene som står tomme igjen.

Hans Kristian Borchgrevink Hansen (f. 1985, Grue Finnskog) er utdannet ved Nordland Kunst- og filmskole, Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen. Hansen er først og fremst tegner og akvarellmaler, men har en mangslungen praksis som også omfatter skulpturelle elementer, grafikk, animasjonsfilm, bokprosjekter, collage og underfundig poetiske, fortellende tekster. I kunstverkene hans trer ofte småtteri fram som monumentale ting, slik at innarbeidede verdi-hierarkier blir kullkasta, ofte til fordel for de minste og mest oversette av dagliglivets synlige saker. Han har akkurat fullført boka «Streif langs Sogevegen – ein turguide for Flatdal, Svartdal, Ambjørndalen og Hjartdal», sammen med Ånond Versto.  Tidligere har han hatt separatutstillinger ved visningssteder som Kunstlerhaus Bethanien, Trafo Kunsthall, Tegnerforbundet, Kunstnerforbundet og Trøndelag senter for samtidskunst.

Jeremy Welsh

6 Songs, ABOT, I.O.D.

Kollasj i ulike formater har vært en kunstnerisk metode jeg har tatt i bruk helt siden jeg begynte på kunstskole i England i 1972. Papirkollasj, fotomontasje, videokunst, digitalbilder, performance, lydkunst og installasjoner har vært mediene jeg har jobbet innenfor, og prosedyren med å klippe, lime og sette sammen har vært en rød tråd gjennom min kunstneriske karriere. Mange av prosessene vi bruker i dag innenfor digitalmedier kan ses som forlengelser av kollasjteknikker. Klipp og lim i Word eller Photoshop, for eksempel, kan spores tilbake både til billedkunstnere som Picasso, Braque, Schwitters, Ernst, og til cut-up metodene utviklet i bøkene til William Burroughs.

Utstillingen på Kunstgarasjen omfatter nye og gamle arbeider, med en tidsramme fra 1984 til 2024. Videoen «IOD» fra 1984 er et tidlig eksperiment med redigering, miksing og manipulering av elektroniske bilder, kombinert med et lydspor bygget opp av mange lag. «ABOT (a box of time)» er en serie på 52 kollasjer laget under Covid-pandemien i 2020 - 2021. Etter mange år hvor jeg hovedsakelig jobbet med store video-og lyd-installasjoner på museer, gallerier og festivaler, ble det å jobbe i en intim skala med enkle materialer en måte å opprettholde en skapende prosess under utfordrende karanteneforhold. Prosessen ble samtidig en form for visuell meditasjon og en personlig undersøkelse av et visuelt språk som har ligget i min praksis over lengre tid. Det tredje verket i utstillingen, «6 Songs», er også kollasjbasert og eksisterer både som digitalgrafiske bilder og som ‘visual scores’ (partiturer). Intensjonen er at musikere vil ha mulighet til å tolke kollasjene på sine egne premisser og skape tilhørende lydverk.

Det som er sentralt for meg i metodene jeg bruker er måten de sammensatte fragmentene går i dialog med hverandre og skaper nye meninger og muligheter. Jeg er opptatt av krysninger, friksjoner og vibrasjoner som oppstår i møtet mellom elementene. Max Ernst, en av de fremste eksponenter av kollasj i tidlig 20. århundre skal ha sagt “... det er ikke lim som skaper kollasjene.” I hans bok «Une semaine de bonté» ser vi hvordan han bruker kollasj til å hente ut nye fortellinger fra materialene han setter sammen.

Teknologiene jeg jobber med daglig - digitalkamera, iPad, datamaskin, lydopptaker, har til felles at de er brukt til å samle inn råstoff som omgjøres via redigering og prosessering. Overgangen fra analogt til digitalt, eller omvendt, er en måte å forholde seg til et visuelt språk som eksisterer både fysisk, materielt, og samtidig virtuelt. Kollasj er ikke bare oppklipt papir limt sammen - det er en metode som fungerer i to, tre og fire dimensjoner!

Jeremy Welsh (født 1954 i Storbritannia) er billedkunstner utdannet ved Trent Polytechnic School of Art & Design (Nottingham Trent University), Dept. Fine Art (1974 – 1977) og Goldsmiths College, University of London, Dept. Fine Art (1980 – 1982). Welsh har arbeidet som MA koordinator ved Kunsthøgskolen i Bergen (2001-2013) og førsteamanuensis og professor ved Kunstakademiet i Trondheim (1990-2001 og 2014-2020). Han har vært aktiv som kunstner siden 1977 og har deltatt i mange utstillinger og festivaler internasjonalt. Hans arbeid er innkjøpt av bl.a. Museet for Samtidskunst, Norsk Kulturråd og Trondheim Kunstmuseum. Han har gjennomført flere offentlige kunstutsmykninger. I senere år har han ofte samarbeidet med samtidsmusikere, komponister og lydkunstnere, deriblant lydkunstneren Trond Lossius.

Tom Kosmo

ORGANIC INTELLIGENCE

Utstillingens tittel utgjøres tilsynelatende av negasjonen til samtidens nyeste teknologiske fremstøt; kunstig intelligens. Den gjør et poeng av behovet for å identifisere noe som skapt av et menneske i en tid dominert av masseproduksjon, automasjon og snakkende maskiner. Tittelen er ikke valgt ut fra sin tydelige deltagelse i samtidens trender, men ut fra sin iboende mangetydighet.

Under den overfladiske forståelsen åpner begrepet opp for en assosiativ utforskning av det organiske i bildespråk og kreativ prosess. Ulike måter å representere det organiske på spilles ut mot hverandre: klassisk anatomisk figurasjon, abstrakte former som får vokse tilfeldig frem og ikke minst materialenes egne organiske uttrykk. På ett plan er utstillingskonseptet en mulighet for Kosmo å meske seg i sine favorittmotiv: slyngende tentakler, krokete greiner og sammenviklede stilker. På et annet plan speiler billedspråket vårt behov for å oppleve naturen på trygg avstand, for å kategorisere dens bestanddeler, for å bekjempe dens brutalitet og domestisere dens organismer. I enda en assosiativ forgreining har kreativitet i seg selv en iboende organisk karakter, den henter næring fra det underjordiske, fra forråtnelse og sollys. Den springer vilt frem over alt der det er livsbetingelser; som en plante.

Kosmos visuelle univers rommer motsetningsforholdet mellom det analyserende intellektet på den ene siden, og en assosiativ og viltvoksende fantasi på den andre. Et figurativt og stilisert formspråk som bærer i seg en urovekkende forestillingsevne og mørk humor. Bruken av visuelle konvensjoner og håndverkstradisjoner brytes mot en uvilje mot å holde seg innenfor rammene av ett medium. Utstillingen beveger seg fra store veggtegninger til treskulpturer, ulike grafiske teknikker og malerier, men fremstår samtidig som en helhet.

Tom S. Kosmo (f. 1975) er oppvokst på Fauske i Nordland. Han bor og arbeider i Bergen, og har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen (2003-05). Han har stilt ut ved blant andre Norske Grafikere, Entree, KHÅK Kunsthall, Kunsthuset Kabuso, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nordnorsk Kunstmuseum. Arbeidene hans er kjøpt inn av blant andre KODE, Nordnorsk Kunstmuseum, Kunsthøgskolen i Bergen, Oslo Kommunes Kunstsamling, Norsk Kritikerlag, Hordaland Fylkeskommune, Grieg Foundation og Høgskolen i Bergen.

Utstillingen er støttet av Bergen Kommune.

Bildet: Tom Kosmo, “Too many people”, etsning, 2024.

19 oktober til 5 november 2023 skal Kunstgarasjen ha et samarbeid med Regional centre for child and adolescent mental health and child welfare West (RKBU Vest), NORCE.

Samarbeidet går ut på at Kunstgarasjen skal vise og formidle en utstilling fra forskningsprosjektet Kreativ sammen. I prosjektet har 17 unge voksne med bakgrunn som enslige mindreårige flyktninger jobbet sammen i kreative workshops i Bergen, over en periode på to år. En kunstner har ledet workshopene hvor deltakerne formidlet personlige historier gjennom collage. Bildene forteller sterke historier fra barndommen i hjemlandet, til flukten, og videre til å skape et nettverk og meningsfylt liv i Norge, samt ønsker og håp for fremtiden. Noen av flyktningene skriver også tekster knyttet til de bildene.

Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom flyktninger og forskere i Norge, Finland og Skottland, der forskerne utforsker hva som bidrar til at unge flyktninger opplever livskvalitet og trivsel, til tross for utfordringene de møter.

Et av målene med utstillingen er å bidra til at unge flyktningers talenter, stemmer og bidrag til det norske samfunnet representeres.

Utstillingen viser kreative arbeider (collagene) laget av unge voksne som kom som enslige mindreårige flyktninger til Norge, Skottland og Finland. Den gir et innblikk i hva som gjør at unge mennesker trives og skaper gode liv for seg selv og andre, til tross for utfordringer de møter på veien.

Collagene er laget som del av det internasjonale forskningsprosjektet Drawing Together – Kreativ sammen på norsk. Deltakerne jobbet sammen i grupper og laget tre collager hver. Gjennom utstillingen illustreres deres ulike erfaringer fra hverdagen i dag, minner fra barndommen og drømmer de har for fremtiden. Vi stiller også ut små filmsnutter og fotografier som illustrerer hvordan vi jobbet sammen og hva vi lærte. Målet er å formidle erfaringene til unge med flyktningbakgrunn til et bredt publikum, både utfordringene de møter og hva de bidrar med til samfunnene de blir en del av. Publikum inviteres til å reflektere rundt hva utstillingen kan lære oss om hvordan lokalmiljø og institusjoner kan bidra til trivsel og velferd for alle.

Vi inviterer til flere arrangementer i utstillingsperioden, i samarbeid mellom NORCE forskningssenter, Høgskolen på Vestlandet, Kunstgarasjen og RAFTO- stiftelsen. RAFTO gjennomfører en pilot av et undervisningsopplegg om migrasjon og menneskerettigheter for elever på ungdomsskole og videregående skole.

Prosjektets nettside: https://www.drawingtogetherproject.org/

I utstillingsperioden gjennomføres årets TV aksjon (22.oktober) for Redd Barnas arbeid for å hjelpe krigsrammede barn i Norge og i verden.

Christine Hoem er kurator av utstillingen.

Kontaktperson presse: Forsker Marte Knag Fylkesnes (NORCE) og kommunikasjonsrådgiver Christina Hauge (NORCE)

Utstillingen er støttet av NORDFORSK, Grieg stiftelsen, Bergen kommune og SR-bank.