SKAP PROJECTS, in collaboration with Kunstgarasjen and Lygalleriet, invites you to the opening of a video exhibition by Rossella Nisio.

SKAP PROJECTS is an artist-run initiative dedicated to video art and art films. It serves as a dynamic platform for both emerging and established artists to showcase their work in these evolving mediums. Our mission is to foster a global community by bringing together video and film artists from around the world, igniting meaningful discourse on contemporary practices in these fields. Through curated exhibitions, screenings, and events, SKAP PROJECTS challenges traditional boundaries, offering a space where innovation and experimentation can thrive.

Rosella Nisio The Silent Ray

One, two, three…

The Silent Ray is a two-channel video installation by Italian artist Rossella Nisio that plunges into the depths of darkness—a darkness that speaks of absence. This darkness consumes the object and objectivity, distorting their roles as entities of existence. Nisio delves into the memories and narrative truths embedded in photographs, inviting us to experience the sensations of seeing, hearing, feeling, and even smelling in the void. In The Silent Ray, both darkness and light teeter on fragility, each capable of overwhelming the other. We remain confined inside, never glimpsing the outside, despite the presence of doors and windows that remain shut.

One, two …

The Silent Ray is a descent into the destructive desire to break free from mediocrity, rooted in Rossella’s research into her family’s history. The work draws from photographic materials in an album created by her grandfather, a volunteer in the fascist military during the 1935–36 conflict in Ethiopia. It also incorporates archival documents, writings, and records from those who fought in, narrated, or studied the war. 

About Resella Nisio

Rossella Nisio is an Italian visual artist based in Rotterdam. Her practice focuses on human environments and imprints of human presence, reflecting on their endurance and representation. Spanning diverse media, her works are influenced by filmic, photographic and literary languages. She has a background in cinema and performing arts theory at the University of Roma Tre (DAMS), receiving practical training in photography at Ar.Co in Lisbon. In 2019, she earned an MA in Fine Art and Design in the Lens-Based Media program at the Piet Zwart Institute in Rotterdam. She was a resident artist at the Rijksakademie van Beeldende Kunsten in Amsterdam in 2021–2023. Her works have been exhibited in art venues and festivals around the world such as Rencontres Internationales in Paris and Berlin, International Film Festival Rotterdam, TIVA Biennial in Taipei, Go Short International Short Film Festival, Oberhausen, IndieLisboa, and more. Her works have been included in the collections at the EYE Film Institute in Amsterdam and the CFMDC in Toronto.

This event is supported by Kunstgarasjen and Lydgalleriet.

Kari Aasen

These Precious Days

Aasens kunstnerskap handler om å sette spor. Spor i materialet og spor i verden. Dette må man anta er målet for de fleste kunstnerskap, i større eller mindre grad, avhengig av medium og format. Likevel er det fristende å påstå, basert på et historisk perspektiv, at dette kanskje gjelder for keramikere spesielt. Ikke bare har den antikke bemalte leirekrukken status som et av vår sivilisasjons eldste kunstuttrykk; gjennom potteskår som har overlevd tusenvis av år under lag med jord, kan vi også lære om liv og samfunn slik de en gang var. Og nettopp dette identifiserende og samfunnshistoriske aspektet gir gjenklang i mange av Aasens arbeider. Vi ser det tydeligst i «Dagboknotater», et prosjekt hun har jobbet med i perioder helt siden 2000. Den gang startet hun prosjektet som en slags daglig øvelse mens hun holdt på med hovedfag i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen. Fra og med 1. januar 2000, og hver dag gjennom et helt år, formet hun bittesmå krukkerefererende figurer med hendene. Ikke bare én om dagen, men tre. Uvitende om hvilken betydning disse utprøvingene skulle få for hennes videre kunstnerskap, kalte hun øvelsen Danser med krukker for liksom å redusere innsats og alvorlighetsgrad i utførelse og innhold. Med en form for uforpliktende letthet lot hun fingre og følelser danse over leiren hver dag og lekte frem små repetitive, rytmiske formasjoner. I retrospekt ser vi tydelig hvordan disse første dagboknotatene ble sentrale for Aasen, ikke bare som et konkret formalt og utdypende supplement til hennes hovedfagsprosjekt der og da, som omhandlet krukkens potensial som meningsbærende kunstnerisk objekt[i], men i enda større grad som et fysisk avtrykk av sin egen tilstedeværelse i verden. Innbakt i de materielle sporene, ligger naturligvis også ideen om tid, uttrykt gjennom den kontinuerlig pågående prosessen hos kunstneren, men også ved at objektene ble datert og montert i kronologisk rekkefølge. Dette siste gjaldt også for hennes neste dagbokprosjekt, utført i 2002 og med tittelen Langs ondskapens akse. De lavbrente objektene representerte en annen kulturform denne gangen, nemlig fatet, og ble stilt ut på rekke og rad i de store vinduene i Borggården på USF Verftet etter hvert som året skred frem. Men der de raskt formede krukkene fra 2000 i utgangspunktet hadde representert en form for lekenhet og letthet fra kunstnerens side, kom et nytt alvor nå over prosjektet. Dypt provosert over USAs invasjon av Irak, og forakten president George W. Busch så tydelig viste overfor land og folk i Midtøsten, dreide Aasen blikket opp og ut og brukte leiren og fatformene til å si noe om den politiske situasjonen i verden. De små fatene, som på tilsvarende vis som krukkene, representerer en kulturform som gjennom historien har vært knyttet til menneskelige behov som nærhet, omsorg, mat og drikke, fikk funksjon som en slags fysiske ytringer for Aasen, der hun hver dag gjennom leiren kunne si høyt og tydelig, om enn lyd- og ordløst: Jeg ser, jeg føler med, jeg tenker, jeg involverer meg.

Disse repetitive møtene mellom materiale og hånd, ispedd usynlige prosessuelle aspekter som langsomhet og tid, kan gjerne leses i lys av de forslitte klisjeene fra 70-tallet om leirkunstens særegne kvaliteter. Gjennom frasen «nærhet til materialet» har mange leirkunstnere definert både kunstartens historie og sitt eget kunstnerskap. Selv om tanken i dag kan fremstå som begrensende for et fagfelt som har undergått omfattende endringer og som ikke lenger lar seg ensidig plassere innenfor en bestemt ramme, er det en kvalitet som har en betydelig relevans for Aasens virke. Vi ser det i de tidlige, hånddreide bruksobjektene hennes fra 1970- og 80-årene og i de store skulpturelle krukke- og fatformene fra 1990- og tidlig 2000-tall, der hun bygget og formet og fysisk brukte kroppen i sin bearbeiding av materialet, men i særlig grad i nevnte dagboknotater, der det jo helt konkret handler om å gripe, forme og sette spor i leiren hver eneste dag. Med dagboknotatene fra 2014 tar hun det kanskje lengst, ved at det er håndavtrykket som sådan, som utgjør den daglige avstøpningens endelige motiv og innhold. Som en første innskytelse kan en kanskje mene at prosjektet fremstår som vel nært og prosaisk, personlig og på grensen til det private. Går man imidlertid grundigere til verks, vil man finne en konseptuell dimensjon, som ikke bare sier noe om kunstneren selv, slik for eksempel Gunnar Danbolt et sted skriver: «[...] et håndavtrykk i likhet med for eksempel håndskrift og en tekst kan si noe om den personen som står bak dette [...]», men også kaste lys over alle menneskers liv og utvikling. Med dagboknotatene Fingerprints fra 2019 og Footprints fra 2020 reduserer hun uttrykket, eller sporene, ytterligere og hun står igjen med en rekke raskt utførte - og i hvert enkelt tilfelle små – finger-, fot- og tåavtrykk i leire. Der hvert avtrykk er lite i størrelse, kan imidlertid den konseptuelle dimensjonen ved prosjektene oppleves tilsvarende stor. I en tid hvor globale myndigheter og medier sporer, analyserer og overvåker menneskehetens fysiske og digitale bevegelser, og den vedvarende europeiske migrasjonskrisen gjør at utsatte grupper stadig fordrives og må vandre papir- og identitetsløse over land og grenser, kan Aasens installasjoner med avtrykk av hennes egne individuelle papillarlinjer fra fingre og tær, leses i lys av en kompleks samtidig historisk situasjon som viser langt utover henne selv.

Mai Lahn-Johannessen, kunsthistoriker

[i]Kari Aasens hovedfagsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Bergen hadde tittelen Krukken som meningsbærende prosjekt (2001)

[ii]Tittelen henspiller på EP’en «Voggesanger fra ondskapens akse», som ble utgitt av Kirkelig Kulturverksted i 2003 og som Aasen opplevde som en solidarisk og humanistisk ytring. Initiativ til utgivelsen ble tatt av Erik Hillestad, etter at president Bush i 2002 hadde kalt en rekke land i Midt-Østen for nettopp «ondskapens akse». På EP’en synger Kari Bremnes, svenske Eva Dahlgren og danske Anisette vuggesanger fra Iran, Irak og Palestina.

[iii] Danbolt, Gunnar. «Kari Aasen i et 50-årsperspektiv.» Kunsthåndverk, nr. 3 (2020): 12-21

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes hjelpefond.

Kari Aasen, 1950 har sin bakgrunn fra Bergen Kunsthåndverksskole 1974. Hovedfag i spesialisert kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen 2001.

Aasen har bak seg en lang rekke utstillinger og prosjekter i inn og utland. Er innkjøpt av museer og samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nord-norsk Kunstmuseum, Västerås Konstmuseum. Aasen har mottatt en rekke stipender, blant annet, Reisestipend, Arbeidsstipend, GI samt NK´s Ærespris 2021.

Aasen arbeider med skulpturelle objekter, installasjoner og ulike prosjekter. Hun vektlegger møtet mellom material og hånd i sine keramiske verk. De taktile strukturene i overflaten vitner om spor av den keramiske prosessen. I sine stedsspesifikke prosjekter knyttes gjerne tradisjon, sykliske endringer og naturens sårbarhet sammen til en helhet. Aasen fokuserer på prosess, tid og repetitive handlinger. Hun arbeider lag på lag, analytisk og intuitivt.

Rina Charlott Lindgren

Lange skygger

Tid og rom, vekst og forfall, samt menneskets forhold til naturen er temaer som går igjen i mitt kunstnerskap. I en arbeidsprosess søker jeg etter en balanse mellom det tilfeldige og det planlagte. Jeg fordyper meg i både landskap og rom, hvor sporet av menneskehånden kommer til syne i form av ulike flater og teksturer. Jeg jobber på tvers av metoder, teknikker og materialer i et abstrakt og figurativt billedspråk.

I utstillingen «Lange skygger» viser jeg tegninger på papir, en skulptur i tre (samarbeid med Karl Hallberg), et relieff i keramikk, samt to malerier på glass i keramikkrammer. 

Sistnevnte er fra serien «Syner». Her er glassene malt fra baksiden i mørke toner, som gjør at betrakteren ser refleksjonen av seg selv samtidig med maleriet. Maleriene er ‘speilinger’av tegninger som er med i samme utstilling. Gjennom historien har sorte speil blitt brukt i forskjellige sammenhenger. Aztekerne mente deres sorte obsidian-speil kunne avsløre skjulte sannheter, kommunisere med åndeverdenen og forutsi fremtiden. Britene brukte Claude-speil for å se naturen på en mer pittoresk måte og i Norske folkeeventyr fordreies virkeligheten gjennom trollspeil, slik «Syner» fordreier mine verk.

«Records of Light and Dark» - en trestokk, i ferd med å råtne, har blitt hulet ut og tilført nyeelementer som tilskrives fellesnevnere. Trær vokser opp ved hjelp av næring fra jorden, solskinn og karbon. De lagrer omgivelsene i årringene. Hår vokser fra mørket og ut i dagslyset og registrerer den kjemiske sammensetningen i kroppen vår. Perlen vokser også i mørket, lag på lag over flere år. Den kan plukkes fra et levende skjell som så kan fortsette å leve på bunnen av havet og legge flere lag på et nytt sandkorn. Otolitten som vokser i hodet til en fisk, registrerer blant annet den varierende temperaturen i havet og kan bare utvinnes ved at vertsdyret dør. En mystisk form som vi mennesker ikke var ment til å se.

Tegningene i utstillingen viser en sammensmelting av figur og landskap. Landskapene er ikke fra et bestemt sted og kan sies å være mer følt og erfart enn sett. For meg handler det om å formidle en stemning. Den jeg kjenner på når høsten kommer og de lange skyggene legger seg over jordene utenfor atelieret mitt. 

 Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond og Kulturrådet.

Rina Charlott Lindgren (født 1983 i Tromsø) ble uteksaminert med Master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim i 2011. Hun har også studert ved Listaháskóli Íslands, i Reykjavik og Kunsthøgskolen i Bergen. Hennes debututstilling var på The Boiler Room i 2013. Hun har deltatt på en rekke utstillinger ved blant annet Nasjonalmuseet, Nordnorsk Kunstmuseum, Oseana Kunst og Kultursenter, Nils Aas Kunstverksted, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Bomuldsfabriken Kunsthall. Hun er innkjøpt av The British Museum, Griegsamlingen, KORO, Nordnorsk Kunstmuseum, Telenor, Equinor, NRK, Oslo kommunes kunstsamlinger, Sparebank-1 Nord-Norges kunststiftelse og Troms og Nordland Fylkeskommune. Hun står bak offentlige utsmykninger ved Langåsen Skulpturpark, Brensholmen Skole, Meløy helse- og velferdssenter og Nye Harstad skole.

More Than Meets AI

This exhibition investigates AI and its role in creativity, narrative, and artistic innovation. We do so from a critically engaged perspective, one that both celebrates the new potentialities of AI for the arts and literature, while simultaneously considering some of the significant challenges AI poses for our culture and society. We also contextualize contemporary AI art within a wider context of generative digital art and electronic literature that has a history stretching back to the beginnings of the digital computer.

The works in this exhibition engage with AI in ways that challenge conventional notions of how artists and writers might respond to this tectonic shift in technology, considering for example the complexity of new forms of writing that manifest as visual art. How might we “read” a parody articulated through generated images? How will AI impact the future of motion pictures?  How can AI be used to produce works that critique dominant power structures? How can artworks address the biases and inequities that are baked into AI platforms and perhaps embedded within human language itself? Here we explore the role of the cyborg author, the hybrid artist, whose work is neither solely the product of an individual human mind nor an artificial intelligence but a dance between the two within the vectors of a vast network of signification.

The collection of videos shown in Kunstgarasjen features works that demonstrate some of the different ways that visual artists and language artists encounter and work with contemporary generative AI. “Women Reclaiming AI” by Birgitte Aga and Coral Manton (2021) documents a series of workshops and a resulting voice assistant application. It substitutes the often-subservient gendered role represented with one of the empowered women exploring gender. “I Know What You’re Thinking” by Mario de la Ossa (2021) uses an early text-to-image generation platform to produce a reflection on political protests and how they are oppressed. “Posthuman Cinema” by Mark America, Will Luers, and Chad Mossholder (2023) is a ten-part film produced using generative AI that invokes avant-garde film styles of the 1960s-70s while meditating on the future of AI. “Republicans in Love” by Scott Rettberg (2023) is a work that investigates text-to-image generation as a type of writing, using prompts that explore the ironies and excesses of populist Trumpism. “Identity Upgrade” by Jhave (2023) is a series of short films that make use of AI-generated scripts and text-to-image generation to consider future trajectories for humanity and autonomous AI. “Creativity Machines” by Eamon O’Kane (2023) consists of images, based on classic psychological research into the creativity of architects, re-interpreted by AI. Alinta Krauth and Jason Nelson’s “Ultra Large Digital Narratives” (2023) uses the outpainting capabilities of a text-to-image generation platform combined with bespoke animations to create visual storyworlds. Talan Memmott’s “Introducing Lary: The San Biagio Frescoes of Pietro Golamuto” (2023) consists of generated images, animation, and voice that meditate on the artist’s throat cancer through the story of a fictional Renaissance saint of laryngectomies. Avital Meshi’s “Calling Myself Self” (2023) combines image generation, text animation and dance to interpolate and confound human self-perception. Eamon O’Kane’s “Image Tree Tests” (2023) animates the artist’s own tree drawings along with their AI-interpreted counterparts.  Mario Santamaria and Alex Saum’s “Internet Tour: San Francisco Bay Area” (2023), with video by Dylan Reibling, documents a bus tour of contemporary IT infrastructure, highlighting how AI consumes massive amounts of energy and its fraught ecological consequences.

The More Than Meets AI exhibition, curated by Jhave Johnston, Eamon O’Kane, Jill Miller, Scott Rettberg, and Alex Saum, is taking place at multiple venues from late September to late November at venues including the Center for Digital Narrative, Kunstgarasjen, Joy Forum (KMD), Rom 61 (KMD), and the Bergen International Film Festival. It is arranged and sponsored by the Norwegian Research Council project Extending Digital Narrative, the Peder Sather for Advanced Study, the faculties of Humanities and Art, Music, and Design at the University of Bergen, the University of California, Berkeley, and the host venues.

DANIEL PERSSON

 PEL

«Jag gick förbi den där tunnan nästan varje dag med texten skriven med bred pensel. Alltid i samma vinkel såg jag de tre bokstäverna P-E-L. Om jag gått runt tunnan hade jag kunnat läsa ut hela ordet. Det gjorde jag inte. Det behövdes inte. Lite längre bort låg en annan tunna vält ned på marken. Den hette SØP. Jag tyckte bäst om PEL.

Pel är ett ord nära besläktat med pæl eller påle. En stock, som i alla tider hjälpt oss med att tillgodose ett gott fundament för vårt boende och alla de möjliga och omöjliga konstruktioner vi tänkas bygga med behovet av ett starkt motstånd till naturens krafter.

Utställningen «PEL» initierades under ett konstnärsuppehåll på Svalbard. Där fotograferade jag i min omedelbara närhet vägen till och från ateljén och lite till. Med en tinande permafrost som bakgrund blev PEL en visuell allegori om sättningar i husgrunden och vacklande (samhälls)strukturer.»

Daniel Persson (f. 1974, Sverige) er billedkunstner som bor og arbeider i Bergen. Han jobber primært med grafikk og fotografi. Ofte som silketrykk basert på egne fotografier, utforsker han grenselandet mellom abstraksjon og representasjon. Persson har en BA fra Kunsthøgskolen i Bergen og har vist arbeider både nasjonalt og internasjonalt.

Foto: Bjarte Bjørkum

Solveig Bergene

Glødende orm

Min kunstneriske praksis fokuserer på akvarell og tegning i monumentale formater, samt håndinnbundne kunstnerbøker. I mine arbeider smelter figurative og abstrakte elementer sammen. De figurative komponentene trekker ofte inspirasjon fra naturen, med motiver som insekter, planter og andre organiske former.

I skapelsesprosessen til et nytt verk begynner jeg med å konstruere geometriske og symmetriske mønstre ved hjelp av linjaler og passer. Disse fungerer som fundamentet for et intrikat nettverk av linjer og detaljer som utfolder seg videre i verket. For denne utstillingen har jeg utvidet formatet ytterligere, og gitt kunstverkene omsluttende dimensjoner. Jeg har arbeidet i dette store formatet med en kombinasjon av teknikker hvor gouache, som tilbyr en relativt opak kvalitet, er kombinert med transparent akvarellmaling og fargeblyanter. Utstillingen omfatter tre nyproduserte verk presentert på vegg, i tillegg til håndlagde kunstnerbøker som publikum inviteres til å bla i. I disse bøkene er uttrykket mer intuitivt og spontant, noe som gir et innblikk i min visuelle utviklingsprosess når jeg arbeider frem mine ideer.

Utstillingens tittel, «Glødende orm», refererer til insekter og andre mystiske elementer fra naturen, men også til min maleriske tilnærming til lys og farge. De to største verkene i utstillingen måler cirka 4x2 meter. Arbeidet i slike store formater er både utfordrende og tidkrevende, men også dypt tilfredsstillende. Jeg foretrekker å arbeide med en dempet fargepalett og humoristiske motiver, som en motvekt til de storslåtte formatene.

Solveig Bergene (f. 1985) er basert i Oslo og har sin kunstutdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen (Kunstakademiet – Master og Bachelor) samt National College of Art and Design i Dublin. Hun har avholdt flere soloutstillinger, blant annet ved Kunstbanken senter for samtidskunst og Sandnes Kunstforening. Hun har også deltatt i en rekke gruppeutstillinger, som Høstutstillingen og ved Kunsthall Trondheim.

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes Vederlagsfond

Foto: Bjarte Bjørkum

Marianne Morild

Ground View

Maleriene i Morilds utstilling "Ground View" tar utgangspunkt i spesifikke steder i naturen. Maleriene beskriver den levende verden som autonome vesener, og naturen som noe mer enn et bakteppe for menneskenes liv.

Maleriene leker med perspektiv og skala, og viser frem stjernemose og lav, de minste vekstene helt nede på bakken eller de som vokser på steder vi ikke ser.

Bildene fokuserer på spillet i sammenvevninger av vekster og forholdet mellom mønstrene som den levende verden organiserer seg i. Mose og lav er hardføre, saktevoksende liv, og en viktig del av naturens kretsløp. I denne utstillingen hentes inspirasjon både fra folklore og vitenskap, og menneskenes blikk blir stilt overfor en natur som ser tilbake.

Morilds arbeid er influert av bl. a. Merlin Sheldrakes bøker om sopp og lav, og ideer fra filosofene Bruno Latours og Luce Irigarays tekster, særlig Irigarays tanker om "shared worlds" og en søken mot et liv som er dypere forbundet med økologien.

Marianne Morild (f. 1972) er en norsk billedkunstner som er utdannet fra Chelsea College of Art (BA, 2003) og Central Saint Martin´s College of Art (MA, 2013) i London. Hun er nå bosatt i Bergen, og hennes arbeider har vært vist på bl.a Sogn og Fjordane Kunstmuseum (2023), Kunsthall 3,14 (2021), Centre Pompidou-Metz (2021) og Taipei Fine Art Museum (2020). Hennes arbeid er innkjøpt av bl. a. Bergen Kommune, Sogn og Fjordane Kunstmuseum.

Morild arbeider for tiden som veileder i maleri på Kunstakademiet i Bergen.

Hans Kristian Borchgrevink Hansen

Mot Skogen

I «Mot Skogen» befinner vi oss i det indre av Østlandet, tett inn på grensa mot Sverige. I hjertet av Finnskogen ligger sjøen Røgden, og på en høyde ved vestbredden av vannet ligger den forlatte boplassen Halvortjernsberget. På finsk heter stedet Sarvimäki da ætten Sarvinen skal ha ryddet seg torp her på begynnelsen av 1700-tallet. Det var befolket helt frem til 1980-tallet da eneboeren Alf H-berget flyttet ned til Svullrya. Man kan se at Halvortjernsberget er et sted hvor folk har strevet i mannsaldere, som nå sakte forsvinner. Skogeiere ønsker som oftest ikke bebodde øyer i skogen sin og lar boplasser forfalle. Husene er i gradvis endring ettersom naturen, som i et par århundrer har vært holdt i sjakk, på ny fester grepet. Og når menneskene flytter ut flytter andre inn, som trebukker og knappenålslav, slik sett er det fortsatt liv i boplassen.

Utstillingen består av en serie med veggobjekter bygget opp rundt en film.

I filmen «Mot skogen», som Sinikka Langeland har laget musikk til, møter vi en montasje av klipp sanket på turer opp til Halvortjernsberget gjennom mange år. I denne sankingen av en film har manus, storyboard og overhengende planer raskt blitt ubrukelige og forkastet. Filmen har bygget seg opp med en helt omvendt metode, ved å ta utgangspunkt i det korte klippet og bygge helheten nedenfra. Filmen har, som boplassen, gått igjennom Munchs hestekur, og tilegnet seg en glød frembragt av smuss og svette.

Objektene i utstillingen omkranser filmen som en soppring. En foajé hvor porselensleire møter nøkkeroseblad, gulnede lokalaviser og insektvinger møter skrukketroll - tannbørster og mandarinskall møter gamle nummer av Vi Menn. De er satt sammen med troen på at alt kan brukes som materiale om jeg bare makter å forvalte det på rett måte.

Objektene kan sees på som en samling tredimensjonale stilleben. Stilleben-tradisjonen har alltid stått i en slags opposisjon til andre former, den har feid de store begivenheter til side og heller satt seg ned og sett på det oversette. Det store og betydningsfulle kan bare oppstå om man separerer seg fra noe annet og erklærer dette andre for smått og uviktig. Og det er i dette skillet mellom stort og smått disse arbeidene befinner seg.

I denne utstillingen har jeg forsøkt å reparere de fragmentene jeg har funnet. Dokumentasjonen bevarer torpet for ettertiden, men filmen forholder seg også fritt til de mulige fremtids-scenarioer husene inneholder, og blir kanskje en sjenert aktivisme på vegne av hjemmene som står tomme igjen.

Hans Kristian Borchgrevink Hansen (f. 1985, Grue Finnskog) er utdannet ved Nordland Kunst- og filmskole, Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen. Hansen er først og fremst tegner og akvarellmaler, men har en mangslungen praksis som også omfatter skulpturelle elementer, grafikk, animasjonsfilm, bokprosjekter, collage og underfundig poetiske, fortellende tekster. I kunstverkene hans trer ofte småtteri fram som monumentale ting, slik at innarbeidede verdi-hierarkier blir kullkasta, ofte til fordel for de minste og mest oversette av dagliglivets synlige saker. Han har akkurat fullført boka «Streif langs Sogevegen – ein turguide for Flatdal, Svartdal, Ambjørndalen og Hjartdal», sammen med Ånond Versto.  Tidligere har han hatt separatutstillinger ved visningssteder som Kunstlerhaus Bethanien, Trafo Kunsthall, Tegnerforbundet, Kunstnerforbundet og Trøndelag senter for samtidskunst.

Jeremy Welsh

6 Songs, ABOT, I.O.D.

Kollasj i ulike formater har vært en kunstnerisk metode jeg har tatt i bruk helt siden jeg begynte på kunstskole i England i 1972. Papirkollasj, fotomontasje, videokunst, digitalbilder, performance, lydkunst og installasjoner har vært mediene jeg har jobbet innenfor, og prosedyren med å klippe, lime og sette sammen har vært en rød tråd gjennom min kunstneriske karriere. Mange av prosessene vi bruker i dag innenfor digitalmedier kan ses som forlengelser av kollasjteknikker. Klipp og lim i Word eller Photoshop, for eksempel, kan spores tilbake både til billedkunstnere som Picasso, Braque, Schwitters, Ernst, og til cut-up metodene utviklet i bøkene til William Burroughs.

Utstillingen på Kunstgarasjen omfatter nye og gamle arbeider, med en tidsramme fra 1984 til 2024. Videoen «IOD» fra 1984 er et tidlig eksperiment med redigering, miksing og manipulering av elektroniske bilder, kombinert med et lydspor bygget opp av mange lag. «ABOT (a box of time)» er en serie på 52 kollasjer laget under Covid-pandemien i 2020 - 2021. Etter mange år hvor jeg hovedsakelig jobbet med store video-og lyd-installasjoner på museer, gallerier og festivaler, ble det å jobbe i en intim skala med enkle materialer en måte å opprettholde en skapende prosess under utfordrende karanteneforhold. Prosessen ble samtidig en form for visuell meditasjon og en personlig undersøkelse av et visuelt språk som har ligget i min praksis over lengre tid. Det tredje verket i utstillingen, «6 Songs», er også kollasjbasert og eksisterer både som digitalgrafiske bilder og som ‘visual scores’ (partiturer). Intensjonen er at musikere vil ha mulighet til å tolke kollasjene på sine egne premisser og skape tilhørende lydverk.

Det som er sentralt for meg i metodene jeg bruker er måten de sammensatte fragmentene går i dialog med hverandre og skaper nye meninger og muligheter. Jeg er opptatt av krysninger, friksjoner og vibrasjoner som oppstår i møtet mellom elementene. Max Ernst, en av de fremste eksponenter av kollasj i tidlig 20. århundre skal ha sagt “... det er ikke lim som skaper kollasjene.” I hans bok «Une semaine de bonté» ser vi hvordan han bruker kollasj til å hente ut nye fortellinger fra materialene han setter sammen.

Teknologiene jeg jobber med daglig - digitalkamera, iPad, datamaskin, lydopptaker, har til felles at de er brukt til å samle inn råstoff som omgjøres via redigering og prosessering. Overgangen fra analogt til digitalt, eller omvendt, er en måte å forholde seg til et visuelt språk som eksisterer både fysisk, materielt, og samtidig virtuelt. Kollasj er ikke bare oppklipt papir limt sammen - det er en metode som fungerer i to, tre og fire dimensjoner!

Jeremy Welsh (født 1954 i Storbritannia) er billedkunstner utdannet ved Trent Polytechnic School of Art & Design (Nottingham Trent University), Dept. Fine Art (1974 – 1977) og Goldsmiths College, University of London, Dept. Fine Art (1980 – 1982). Welsh har arbeidet som MA koordinator ved Kunsthøgskolen i Bergen (2001-2013) og førsteamanuensis og professor ved Kunstakademiet i Trondheim (1990-2001 og 2014-2020). Han har vært aktiv som kunstner siden 1977 og har deltatt i mange utstillinger og festivaler internasjonalt. Hans arbeid er innkjøpt av bl.a. Museet for Samtidskunst, Norsk Kulturråd og Trondheim Kunstmuseum. Han har gjennomført flere offentlige kunstutsmykninger. I senere år har han ofte samarbeidet med samtidsmusikere, komponister og lydkunstnere, deriblant lydkunstneren Trond Lossius.

Tom Kosmo

ORGANIC INTELLIGENCE

Utstillingens tittel utgjøres tilsynelatende av negasjonen til samtidens nyeste teknologiske fremstøt; kunstig intelligens. Den gjør et poeng av behovet for å identifisere noe som skapt av et menneske i en tid dominert av masseproduksjon, automasjon og snakkende maskiner. Tittelen er ikke valgt ut fra sin tydelige deltagelse i samtidens trender, men ut fra sin iboende mangetydighet.

Under den overfladiske forståelsen åpner begrepet opp for en assosiativ utforskning av det organiske i bildespråk og kreativ prosess. Ulike måter å representere det organiske på spilles ut mot hverandre: klassisk anatomisk figurasjon, abstrakte former som får vokse tilfeldig frem og ikke minst materialenes egne organiske uttrykk. På ett plan er utstillingskonseptet en mulighet for Kosmo å meske seg i sine favorittmotiv: slyngende tentakler, krokete greiner og sammenviklede stilker. På et annet plan speiler billedspråket vårt behov for å oppleve naturen på trygg avstand, for å kategorisere dens bestanddeler, for å bekjempe dens brutalitet og domestisere dens organismer. I enda en assosiativ forgreining har kreativitet i seg selv en iboende organisk karakter, den henter næring fra det underjordiske, fra forråtnelse og sollys. Den springer vilt frem over alt der det er livsbetingelser; som en plante.

Kosmos visuelle univers rommer motsetningsforholdet mellom det analyserende intellektet på den ene siden, og en assosiativ og viltvoksende fantasi på den andre. Et figurativt og stilisert formspråk som bærer i seg en urovekkende forestillingsevne og mørk humor. Bruken av visuelle konvensjoner og håndverkstradisjoner brytes mot en uvilje mot å holde seg innenfor rammene av ett medium. Utstillingen beveger seg fra store veggtegninger til treskulpturer, ulike grafiske teknikker og malerier, men fremstår samtidig som en helhet.

Tom S. Kosmo (f. 1975) er oppvokst på Fauske i Nordland. Han bor og arbeider i Bergen, og har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen (2003-05). Han har stilt ut ved blant andre Norske Grafikere, Entree, KHÅK Kunsthall, Kunsthuset Kabuso, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nordnorsk Kunstmuseum. Arbeidene hans er kjøpt inn av blant andre KODE, Nordnorsk Kunstmuseum, Kunsthøgskolen i Bergen, Oslo Kommunes Kunstsamling, Norsk Kritikerlag, Hordaland Fylkeskommune, Grieg Foundation og Høgskolen i Bergen.

Utstillingen er støttet av Bergen Kommune.

Bildet: Tom Kosmo, “Too many people”, etsning, 2024.