Lisa Him-Jensen
Please, Control
Jeg har skrevet to tekster til utstillingen min, en kort og en lang. Man kan lese den ene eller den andre, eller begge, eller ingen.
Kort tekst
Til Please, Control har jeg arbeidet parallelt med et tidsbasert medium: video – og tidkrevende medier, der tiden er lukket inne i utførelsen: broderi, boktrykk, maleri. Ulike medier jeg behersker i ulik grad. Utstillingen er en kollasj av uttrykk, teknikker, flaks, feiltrinn. Den handler om tid, om gjentakelser, gjentakelsestvang, om grenser, grensers oppløsning. En gjennomgående metode har vært å lage nye arbeider med utgangspunkt i tidligere arbeider. Jeg har blant annet kopiert gamle verk, og gått tilbake til steder jeg en gang brukte som motiver, nå en type åsteder, og bearbeidet disse på nytt.
Lang tekst
Steder hvor et menneske har vært svært lykkelig eller ulykkelig står frem i bevisstheten som forelskelser. De skimrer, flimrer. Om hun faktisk vender tilbake til disse stedene mange år senere, er de stumme, lukkede, kanskje finnes de ikke lenger. Et utested har skiftet eier og navn, en bygning er totalrenovert, er dekket av ny graffiti, en hel blokk er revet. Et hus er kanskje seg selv likt, og likevel fremmed. Det er ikke nødvendigvis noe spesielt med disse stedene (på samme måte som det ikke må være noe spesielt med objektet for en forelskelse) – det er bare rom hun har oppholdt seg i, og der befunnet seg i en viss tilstand.
Sommeren 2003 klatret jeg opp på et loft og malte det jeg så der. Jeg var ikke kunstner. Det var godt å forholde seg til noe konkret og ytre, tror jeg, fordi mye fremsto bløtt og utflytende da. I det bløte, utflytende var en ubestemt trussel. Jeg malte bildene mine innenfor en modernistisk, ekspresjonistisk tradisjon uten å tenke så mye over den saken. På slutten av sommeren stilte jeg ut maleriene i låven på nabotomten. Låven brant ned i 2013.
Alle et menneskes årstall er pakket tett inni henne. Der ligger de og skjelver geléaktig. De er adskilt, men de trykker mot hverandre. Noen ganger i livet skjer det at årstall springer lekk, og det ene blør inn i det andre, galskapen fra en tid renner inn i en annen.
De siste utstillingene mine har kretset rundt speilbilder, repetisjoner. Arbeidene i Please, Control er også en type gjentakelser, på en måte som ikke er direkte synlig i selve arbeidene, man må bli fortalt det av meg, her, i denne teksten. De første arbeidene i utstillingen kom til som en imitasjon. Mitt forhold til maleri er ømt og uavklart – når jeg begynner et nytt maleriprosjekt må jeg finne ut av hvordan det skal gå til, igjen og igjen. Denne gangen prøvde jeg å finne frem til en måte å male på gjennom å gå tilbake i tid. Jeg imitere handlingene fra 20 år tilbake, da jeg malte på loftet. Jeg laget nye versjoner av disse maleriene, brukte den samme tykke malingen, de samme hektiske penselstrøkene. Jeg registrerte at etterlignet villskap ikke er villskap. Men jeg ble dratt videre, den første tanken ekspanderte, og jeg søkte meg til rom som hørte til andre tider og andre tilstander. Man lager seg rammer for å leve, og så revolterer man mot dem. Man lager seg rammer for å lage en utstilling, og så overskrider man dem. En annen type malerier kom til. Jeg vendte også tilbake til loftet for å se det som det er i dag. I det ytre var det identisk med seg selv. Av disse inntrykkene laget jeg nye verk, som igjen ble annerledes enn imitasjonsmaleriene.
Alle maleriene i utstillingen er laget med oljemaling og eggoljetempera. Jeg liker å føre disse beslektede, men forskjellige materialene sammen, liker å se dem forestille noe annet enn seg selv, liker å se dem være seg selv: være flater, materiale. Oljemalingen er fett glinsende, tyktflytende, smidig; eggoljetemperaen er løs, renner, har et matt skinn. Sammen danner maleriene en kollasj, der enkeltverk, tider og uttrykk får sameksistere, som tider og uttrykk sameksisterer i et menneske. I meg for eksempel. Samtidig – i maleriene er det som om motivene løsner fra seg selv, blir nye rom, nye bygninger, som bare eksisterer der, i de malte flatene. Handlinger som fant sted i disse rommene, fant aldri sted.
Parallelt med arbeidet med de nye og nygamle maleriene, har jeg overført utdrag fra notatbøkene mine til broderi. Tekster jeg en gang tenkte frem og skriblet ned i febrilsk aktivitet på noen minutter, sekunder, trer frem i løpet av mange timer, dager, måneder. Med nål og tråd har jeg kopiert slurv, skrivefeil, overstrykninger, dårlige dikt. I arbeidet har jeg oppdaget at om man langsomt gjentar en feil, så blir det rett. Et dårlig dikt vil fortsatt være dårlig også som broderi, men får en sanselighet og struktur, som er god. Og jeg har blitt bevisst på at brodert skrift har en bakside, altså den siden der trådene blir festet og som egentlig ikke skal synes. At skrift har en bakside er noe jeg har mistenkt lenge. I baksideskriften står kanskje akkurat det jeg prøvde, og mislyktes med å uttrykke i det dårlige diktet på rettsiden. Ubevisst, i skyggen av den repetitive syingen har det riktige diktet vokst frem: diktets vrangside. Men dette eventuelt riktige diktet er skrevet på et annet språk, i et annet og uleselig skriftsystem.
Som med maleri, er broderiets tid pakket inn i selve broderiet. Når man ser det kan man forstå at det har tatt tid, men man kan ikke se tiden. Jeg har villet vise tiden frem. I en uke filmet jeg prosessen med å brodere et av verkene i utstillingen. Opptaket har blitt et eget verk, som varer like lenge som prosessen. Kombinasjonen tekst og tid er til stede også i boken Please, Control, som jeg har skrevet, satt, trykt og bundet. I boktrykk blir en tekst satt type for type – blybokstav for blybokstav – før den blir trykt, og til slutt sydd sammen. De fysiske forutsetningene for mediet er med på å forme selve teksten. For eksempel hvor mange bokstaver og skilletegn man har til rådighet. Flere av diktene ble skrevet samtidig som jeg satte dem, og er en type skisser. De er på vei et sted, et bestemt sted som ikke er identifisert.
Navnet på boken og utstillingen har fulgt meg som arbeidstittel i et par år. Grunnene til dette har vekslet. De to ordene er begynnelsen på en setning som jeg har lagt min elsk på. Det er en ond setning, som prøver å betvinge menneskets natur. Til tross for det er den også skjønn og innsiktsfull. Men jeg liker de to ordene alene, med kommategnet mellom seg, og jeg tror at det er riktig at utstillingens tittel er en slags bønn, som rommer sin egen kollaps.
Lisa Him-Jensen er billedkunstner og forfatter, to praksiser som fletter i hverandre. Kunstpraksisen hennes er bevegelig, men har sine røtter i tegning, maleri, kollasj, tekst. Hun debuterte litterært i 2018 med diktsamlingen Den sanne horisonten. I 2022 ble diktsamlingen Sifonofor, gitt ut. I utstillinger arbeider Him-Jensen etter en kollasjlignende metode, der hun sidestiller ulikeartede elementer, sidestiller tekst og visuelle elementer. Hun er interessert i materialers ulike tempo og taktilitet, i språkets muligheter og begrensninger, i selve tekstens taktilitet. Hun er interessert i hvordan behov og begjær trekker mennesket i ulike retninger.
Nettside: lisahimjensen.com
Utstillingen er støttet av Bergen Kommune, Norsk Kulturråd og Billedkunstnernes Vederlagsfond.