«På slutten av 80-tallet, etter at det heftige maleriet hadde dominert kunstfeltet fullstendig i godt og vel ti år, var ville fakter og spontane gester blitt ufarbare veier for oss som fortsatt ville male. Men var det mer å hente i modernismens flatemaleri?»

Dette spørsmålet ligger som klangbunn for Fenns og Hestvolds maleriske praksis. Vi er svært glade for å kunne vise disse to ulike tilnærmingene til landskapsmaleriet her i Kunstgarasjen.

Stemningslandskap og abstrakt maleri er ikke uforenelig i Harald Fenns kunst. Arbeidene trer frem som lysskimrende naturfremstillinger bak en grid av abstrakte, vertikale linjer og skaper en optisk, romlig virkning av ulike sjikt. Bruken av sprøytepistol skaper en glatt overflate uten spor av penselsstrøk. Maskeringsteip bidrar til de presist malte vertikale stripene. Arbeidene fremstår som abstrakte med et glimt inn til landskapskategorien; naturmotiver som finnes som et diffust spill mellom lys og skygge, som en truende bakgrunn, bak Fenns ordnede systemer av linjer.

I Thomas Hestvolds arbeider er den tradisjonelle slagmarken for maleriet, rektangelet, erstattet med organiske former som griper inn i, eller legger seg inntil hverandre. Ved å unngå rektangelet, understreker arbeidene seg selv som objekt eller kropp. Maleriene består av to eller flere elementer, der hvert element har en bunnfarge, og et sett linjer i en annen farge, påført med pensel. Formene i arbeidene er hentet fra egne naturfotografier og fra kunsthistorien.

Mens romantikerne forsøkte å gjenoppdage en tapt Gud i en uendelig natur, forsøker kanskje Hestvold å fastholde muligheten for å få tilfredsstilt et taktilt begjær ved å knytte arbeidene opp til en stadig mer truet natur.