Installasjonen består av to videoverk, 30 feltsenger, liggeunderlag, sekker med ulltepper, et stort filtkors med landingsmerke, vintage hjelm fra sivilforsvaret og gassmaske. I tillegg vises print på aluminium.

Allerede på vei til Kunstgarasjen vil publikum få et møte med kunsten gjennom store vindusprojeksjoner. Videoinstallasjonen på vinduene vil fremtrede gradvis etterhvert som mørket faller på og vises hele natten.  Her tar Taranger utgangspunkt i stedets karakter og omgivelser. Kunstgarasjens store vindusflater mot byen, omgivelsene med søppelstasjon, gravplass, landingsplattform for helikopter, sykehus, tog/bybanestasjoner m.m. reflekteres i utstillingens visuelle karakter.

I tillegg til stedets karakter er det Susan Sontags bok “Å betrakte andres lidelse” som danner bakgrunn for prosjektet, som videre førte Taranger til Kaja Schjerven Mollerins bok – I denne verden: «En bok om Susan Sontags tenkning rundt forholdet mellom estetikk og etikk. Det er også en bok om hvordan moralspørsmål, for oss alle, er innvevd i hverdagslivet, om hva vi tillegger verdi, om den dype erkjennelsesprosessen det er å vite hva man føler, forstå hvor man ser fra, for å kunne åpne seg for verden.»

Denne erkjennelsesprosessen er prosjektets kjerne.

Taranger retter videre blikket mot vår felles historie, dagens situasjon og framtid, spesielt i Europa, og stiller spørsmål om ansvar for våre medmennesker. Hvem tar ansvar? Angår det oss?

Videoverket DET HVITE TOGET, refereres til De Hvite Bussene, – krig og flyktningestrømmer. Menneskers rett til å si sin mening er truet. Menneskers rett til å ha et trygt hjem, et sted å bo. Menneskers rett til å reise fritt. Det andre videoverket, ARTIKKEL 19, reflekterer både protest og overvåkning. Installasjonen med 30 Feltsenger komplementerer videoverkene og bygger oppunder mulige situasjoner for krisehjelp; – de gir et fysisk hvilested som indikerer både omsorg , hjelp og håp… Antallet senger refererer Menneskerettighetserklæringens 30 punkt.