Nicole Rafikis tverrfaglige kunstnerskap flyter mellom fotografi og perlearbeid, tekstiler, tekst, og bruk av minneobjekter. I stedet for å sikte på ferdige produkter som et sluttresultat, behandler Rafiki (*1989, DR.Kongo) hele prosessen av kunstproduksjonen som en arena for erindring, helbredelse og kulturell analyse.

I verkene benytter hun ofte kunstneriske strategier som avverger et vestlig antropologisk blikk. Ved å inkorporere symbolikk, fabler og verktøy fra muntlig historie, påberoper hun seg temaer om tvungen migrasjon og krig, rasialiserte oppfatninger av svarthet og femininitet, førkolonial arv, makt og fluiditet.

Trådene i hennes visuelle historiefortellinger og estetiske uttrykk spenner fra symboler fra hennes forfedres Luba-kultur til popkulturelle referanser som krysser grenser verden over. Som et barn av den kongolesiske diasporaen med lokale forbindelser i forskjellige land i Afrika og Europa, benytter hun seg av før-koloniale former for global sammenkobling og kunnskapsoverføring. Rafiki jobber med "auto-etnografi", en kunstfaglig metode og en praksis som signaliserer autonomi samtidig som den inviterer til nye forbindelser.