All the Whisperings of the World

av Siri Ekker Svendsen

Paranøtt-treet er naturlig hjemmehørende kun i Amazonasregnskogen. Det er et enestående eksempel på såkalt mutualisme; når to eller flere arter i et økosystem danner et gjensidig samarbeid for overlevelse. Både en spesiell type bie, en sjelden orkidé og en spesialisert gnager må til for å pollinere treet og spre frøene. Uten dette samspillet klarer ikke paranøtt-treet å reprodusere seg, og derfor gir det frukt fortrinnsvis i urørte skoger. Det betyr også at de fleste paranøttene du holder i hånden, har kommet fra en blomst i et tre opptil femti meter over bakken, før den modne frøkapselen faller ned mot skogbunnen og blir sanket av en castañero, en paranøtt-sanker, i dypet av en levende, fruktbar skog.

 Paranøtt-treet, er, som mennesket, underlagt nådeløse naturbetingelser. Det organiske livet i skogen, syklisk og gjensidig forbundet, speiler menneskets sårbarhet i møte med ulike overganger og farer. Kroppen vår er et økosystem, som tar del i et annet og større økosystem. Menneskekroppen er et hjem til billioner av mikrober, der de ulike artene lever forskjellige steder i og på kroppen vår. Akkurat som planter og dyr i en skog, samhandler de forskjellige mikrobene med hverandre. Vi er alle – mennesker, dyr, planter, insekter, sopp og mikrober – større eller mindre økosystemer som vandrer rundt i et annet økosystem.

 Da jeg var fire år gammel ble det oppdaget at jeg hadde en alvorlig paranøtt-allergi. En kraftig, allergisk reaksjon, en overdreven immunrespons, som resulterer i at noen celler avgir store mengder histamin og går deretter i selvdestruktiv oppløsning. Paranøtten inneholder et protein som består av svovelholdige aminosyrer. En allergi så sterk som min, gjør at bare en liten bit av en nøtt kan være dødelig.

 Som barn funderte jeg på det faktum at ei jente født ved en fjord midtveis i Norge, kunne reagere på en nøtt som vokser i regnskogen, på den andre siden av jorda, på et helt annet kontinent. At akkurat paranøtt var noe kroppen min hadde bestemt seg for å ikke tåle; at den heller ville dø enn å fordøye nøtten på naturlig vis. Hvor i de foregående slektsleddene har evolusjonen bestemt seg for at akkurat denne kjemiske sammensetningen, som kun fins i denne relativt sjeldne nøtten, er livsfarlig for noen individer? Og hvorfor? Svaret er at vi ikke vet.

 Nyere forskning viser at interaksjoner mellom mennesket og mikrobiotaen er grunnleggende for utviklingen av immunforsvaret. Endringer i miljøer og livsstil har ført til en ubalanse av denne evolusjonært eldgamle prosessen, som er sammenfallende med en bratt økning i immun-sykdommer som autoimmune, allergiske og kroniske betennelsestilstander.

 Det sies at det tar 20 år før ny forskning fullt ut synker inn i samfunnet. I dag er det stor enighet blant internasjonale forskere om at Amazonas vil bli borte, kanskje allerede i vår levetid. Følgene er noe det er vanskelig å ta innover seg – skogen som lager sitt eget værsystem, vil på et visst punkt i avskogingen brenne opp og bli borte – og i beste fall etterfølges av savanne, i verste fall av ørken. I skogen fins livskraft, rikdom og artsmangfold på grensen til det ubegripelige. Alt dette kan forsvinne.

 “No one ever told me that grief felt so like fear”, skrev C.S. Lewis, i boken “A Grief Observed”.

 I 2016 dro jeg til Amazonasregnskogen i Peru, til et område kalt Madre de Dios. Der bodde jeg i Puerto Maldonado, også kalt paranøtt-hovedstaden. I 2018 vendte jeg tilbake, denne gangen til Manaus i Brasil, for å delta på en artist residency kalt Lab Verde ved Amazonas eldste forskningsstasjon. Formålet med reisene er blant annet denne utstillingen – et arbeid som handler om skogen og alle dens forbindelser, med utgangspunkt i en alvorlig allergi mot paranøtter.

 All the Whisperings of the World er laget i takknemlighet og ubøyelig håp til vakre og umistelige Amazonas – med sine dyr, planter, trær, insekter, sopp, mikrober, og mennesker. Og fra de alle, fra mer eller mindre hørbare stemmer, kommer en samlet påminnelse om noe av det viktigste vi nå kan gjøre: Vi må vri ørene i riktig stilling, konsentrere oss, og stenge støyen ute. Og lytte.

Siri Ekker Svendsen (f.1971 i Trondheim) har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen, og har tidligere stilt ut ved blant annet Malmö Konsthall, Fotogalleriet, Grünerløkka Kunsthall, Galleri F15, Preus Fotomuseum, og ulike utstillinger og festivaler nasjonalt og internasjonalt. Våren 2022 kommer hennes første bok, All the Whisperings of the World, på forlaget Multipress. Hun er også utdannet gartner.