Harald Tørresens malerier har for mange framstått som gåtefulle glimt av en helhet som hittil har vært skjult for oss. Men i den senere tid har kunstneren åpnet opp for at publikum også kan få ta del i den sterke historien som ligger til grunn for hele hans kunstnerskap.

Da Harald Tørresen var 20 år og på interrail i Europa, fikk han beskjeden om at hans mor hadde tatt sitt eget liv. Dette var på mange måter kulminasjonen av en families mangeårige oppløsning, hvor morens psykiske sykdom og foreldrenes skilsmisse preget familien. Der er en følelse av stillhet og taushet i Harald Tørresens malerier, som man kanskje kan sammenligne med den måten psykisk sykdom ble møtt på 70- og 80-tallet. Barna ble på mange måter overlatt til seg selv, og satt i umulige situasjoner overfor den alvorlig syke moren. Maleriene til Harald Tørresen viser ofte fram enkeltgjenstander mot en mønstrete bakgrunn, gjerne typiske «70-talls mønstre» i sterke farger, mønstre som minner om interiører, tapeter og gardiner, alt det som rammer inn et hjem. Her er også tegninger av tradisjonelle porselensmønstre som får oss til å tenke på staselige hus, med mye «soft furnishing»,  som i utstillingen fungerer nærmest som buffere og visuelle puter, en slags beskyttelse mot det som finnes under tausheten og stillheten. Fargene har gjerne et slags slør, en nostalgisk utvisket karakter, som får oss til å tenke på fotografier i et familiealbum. Det er som om Tørresens malerier er en tynn skorpe over et sår som stadig må pirkes på og utforskes, et vell av minner som hele tiden må undersøkes for mulige svar, men som alltid unnslipper en rasjonell forklaring. I utstillingen «Kretsløp» henger arbeidene tett, som en fysisk gjenskaping av hvordan det oppleves å være omgitt av denne livshistorien. Maleriene forteller om konkrete hendelser, men de danner også sine egne kretsløp med hverandre. Helt til ganske nylig har det vært liten åpenhet omkring dysfunksjonelle familier, psykisk sykdom og vanskelige følelser omkring det å vokse opp. Med denne utstillingen slipper kunstneren oss inn i et univers som i mange tiår har vært belagt med taushet, i hans egen fortelling,  men også i det større samfunnet.