Sigbjørn Bratlie arbeider med video, maleri og installasjon. Arbeidene hans har en konseptuell, analytisk og noen ganger humoristisk vinkling. Det ligger også en hermeneutisk tilnærming til dagens visuelle kultur i verkene hans: De er ofte laget som forsøk på å rydde opp i og sementere språklig mening i kulturelle fenomener.

 I videoprosjektene sine de siste årene har Bratlie jobbet med temaet ’kommunikasjon på fremmede språk’: Som performance-prosjekter er videoene det endelige resultatet av en prosess der kunstneren først setter av cirka ett år til å lære seg et (mer eller mindre nyttig) fremmedspråk, for deretter å lage et kunstprosjekt der han, – i en spesifikk setting, – kommuniserer med noen på dette språket. En del av disse prosjektene iscenesetter situasjoner der tilgangen til mening, tolkning og gjensidig forståelse gjøres vanskelig på grunn av dårlig grammatikk eller mangelfullt ordforråd. Andre prosjekter tematiserer et enkelt språk og dets historie, eller tar et språk ut av sitt ”naturlige element” og plasserer det i et helt fremmed landskap.

Tidligere videoer er laget på – blant annet, – polsk, estisk, grønlandsk, afrikaans, gresk og gælisk.

«Tamez» (HD video, 21 minutter, 2020) er en naturdokumentar på jiddisk; språket de østeuropeiske jødene snakket før krigen. Det jiddiske språket som fortellerstemmen bruker i denne filmen, er ikke Isaac Leib Peretz’ eller Mendele Moicher Sforims språk, – språket fra gullalderen av jiddisk litteratur på slutten av attenhundretallet. Bratlie har brukt om lag ett år på å prøve å lære seg jiddisk, og deretter skrevet filmen etter beste evne. Sannsynligvis gjøres grammatiske feil her og der, og setningsbygningen er nok en del steder ganske klønete. Og trolig har enkelte planter og insekter fått feil navn, da det har vært vanskelig å finne korrekte jiddiske betegnelser. Det var likevel viktig for Bratlie å skrive filmen på egenhånd; slik at det er hans jiddisk som høres, hans forsøk på å fortelle.

Dokumentaren er filmet i nærheten av den lille latviske byen Aizpute. Området Bratlie filmet i hadde cirka 20% jødisk befolkning før Annen Verdenskrig. Premisset for dokumentaren er et slags fåfengt håp om at det jiddiske språket henger igjen i landskapsformer, naturfenomener og vegetasjon, og at det å snakke om naturen og livet der, er en slags hyllest til den forsvunne befolkningen.