“Diary Fingerprints”, 2019

Kari Aasen

These Precious Days

Aasens kunstnerskap handler om å sette spor. Spor i materialet og spor i verden. Dette må man anta er målet for de fleste kunstnerskap, i større eller mindre grad, avhengig av medium og format. Likevel er det fristende å påstå, basert på et historisk perspektiv, at dette kanskje gjelder for keramikere spesielt. Ikke bare har den antikke bemalte leirekrukken status som et av vår sivilisasjons eldste kunstuttrykk; gjennom potteskår som har overlevd tusenvis av år under lag med jord, kan vi også lære om liv og samfunn slik de en gang var. Og nettopp dette identifiserende og samfunnshistoriske aspektet gir gjenklang i mange av Aasens arbeider. Vi ser det tydeligst i «Dagboknotater», et prosjekt hun har jobbet med i perioder helt siden 2000. Den gang startet hun prosjektet som en slags daglig øvelse mens hun holdt på med hovedfag i keramikk ved Kunsthøgskolen i Bergen. Fra og med 1. januar 2000, og hver dag gjennom et helt år, formet hun bittesmå krukkerefererende figurer med hendene. Ikke bare én om dagen, men tre. Uvitende om hvilken betydning disse utprøvingene skulle få for hennes videre kunstnerskap, kalte hun øvelsen Danser med krukker for liksom å redusere innsats og alvorlighetsgrad i utførelse og innhold. Med en form for uforpliktende letthet lot hun fingre og følelser danse over leiren hver dag og lekte frem små repetitive, rytmiske formasjoner. I retrospekt ser vi tydelig hvordan disse første dagboknotatene ble sentrale for Aasen, ikke bare som et konkret formalt og utdypende supplement til hennes hovedfagsprosjekt der og da, som omhandlet krukkens potensial som meningsbærende kunstnerisk objekt[i], men i enda større grad som et fysisk avtrykk av sin egen tilstedeværelse i verden. Innbakt i de materielle sporene, ligger naturligvis også ideen om tid, uttrykt gjennom den kontinuerlig pågående prosessen hos kunstneren, men også ved at objektene ble datert og montert i kronologisk rekkefølge. Dette siste gjaldt også for hennes neste dagbokprosjekt, utført i 2002 og med tittelen Langs ondskapens akse. De lavbrente objektene representerte en annen kulturform denne gangen, nemlig fatet, og ble stilt ut på rekke og rad i de store vinduene i Borggården på USF Verftet etter hvert som året skred frem. Men der de raskt formede krukkene fra 2000 i utgangspunktet hadde representert en form for lekenhet og letthet fra kunstnerens side, kom et nytt alvor nå over prosjektet. Dypt provosert over USAs invasjon av Irak, og forakten president George W. Busch så tydelig viste overfor land og folk i Midtøsten, dreide Aasen blikket opp og ut og brukte leiren og fatformene til å si noe om den politiske situasjonen i verden. De små fatene, som på tilsvarende vis som krukkene, representerer en kulturform som gjennom historien har vært knyttet til menneskelige behov som nærhet, omsorg, mat og drikke, fikk funksjon som en slags fysiske ytringer for Aasen, der hun hver dag gjennom leiren kunne si høyt og tydelig, om enn lyd- og ordløst: Jeg ser, jeg føler med, jeg tenker, jeg involverer meg.

Disse repetitive møtene mellom materiale og hånd, ispedd usynlige prosessuelle aspekter som langsomhet og tid, kan gjerne leses i lys av de forslitte klisjeene fra 70-tallet om leirkunstens særegne kvaliteter. Gjennom frasen «nærhet til materialet» har mange leirkunstnere definert både kunstartens historie og sitt eget kunstnerskap. Selv om tanken i dag kan fremstå som begrensende for et fagfelt som har undergått omfattende endringer og som ikke lenger lar seg ensidig plassere innenfor en bestemt ramme, er det en kvalitet som har en betydelig relevans for Aasens virke. Vi ser det i de tidlige, hånddreide bruksobjektene hennes fra 1970- og 80-årene og i de store skulpturelle krukke- og fatformene fra 1990- og tidlig 2000-tall, der hun bygget og formet og fysisk brukte kroppen i sin bearbeiding av materialet, men i særlig grad i nevnte dagboknotater, der det jo helt konkret handler om å gripe, forme og sette spor i leiren hver eneste dag. Med dagboknotatene fra 2014 tar hun det kanskje lengst, ved at det er håndavtrykket som sådan, som utgjør den daglige avstøpningens endelige motiv og innhold. Som en første innskytelse kan en kanskje mene at prosjektet fremstår som vel nært og prosaisk, personlig og på grensen til det private. Går man imidlertid grundigere til verks, vil man finne en konseptuell dimensjon, som ikke bare sier noe om kunstneren selv, slik for eksempel Gunnar Danbolt et sted skriver: «[...] et håndavtrykk i likhet med for eksempel håndskrift og en tekst kan si noe om den personen som står bak dette [...]», men også kaste lys over alle menneskers liv og utvikling. Med dagboknotatene Fingerprints fra 2019 og Footprints fra 2020 reduserer hun uttrykket, eller sporene, ytterligere og hun står igjen med en rekke raskt utførte - og i hvert enkelt tilfelle små – finger-, fot- og tåavtrykk i leire. Der hvert avtrykk er lite i størrelse, kan imidlertid den konseptuelle dimensjonen ved prosjektene oppleves tilsvarende stor. I en tid hvor globale myndigheter og medier sporer, analyserer og overvåker menneskehetens fysiske og digitale bevegelser, og den vedvarende europeiske migrasjonskrisen gjør at utsatte grupper stadig fordrives og må vandre papir- og identitetsløse over land og grenser, kan Aasens installasjoner med avtrykk av hennes egne individuelle papillarlinjer fra fingre og tær, leses i lys av en kompleks samtidig historisk situasjon som viser langt utover henne selv.

Mai Lahn-Johannessen, kunsthistoriker

[i]Kari Aasens hovedfagsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Bergen hadde tittelen Krukken som meningsbærende prosjekt (2001)

[ii]Tittelen henspiller på EP’en «Voggesanger fra ondskapens akse», som ble utgitt av Kirkelig Kulturverksted i 2003 og som Aasen opplevde som en solidarisk og humanistisk ytring. Initiativ til utgivelsen ble tatt av Erik Hillestad, etter at president Bush i 2002 hadde kalt en rekke land i Midt-Østen for nettopp «ondskapens akse». På EP’en synger Kari Bremnes, svenske Eva Dahlgren og danske Anisette vuggesanger fra Iran, Irak og Palestina.

[iii] Danbolt, Gunnar. «Kari Aasen i et 50-årsperspektiv.» Kunsthåndverk, nr. 3 (2020): 12-21

Utstillingen er støttet av Billedkunstnernes hjelpefond.

Kari Aasen, 1950 har sin bakgrunn fra Bergen Kunsthåndverksskole 1974. Hovedfag i spesialisert kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen 2001.

Aasen har bak seg en lang rekke utstillinger og prosjekter i inn og utland. Er innkjøpt av museer og samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Nord-norsk Kunstmuseum, Västerås Konstmuseum. Aasen har mottatt en rekke stipender, blant annet, Reisestipend, Arbeidsstipend, GI samt NK´s Ærespris 2021.

Aasen arbeider med skulpturelle objekter, installasjoner og ulike prosjekter. Hun vektlegger møtet mellom material og hånd i sine keramiske verk. De taktile strukturene i overflaten vitner om spor av den keramiske prosessen. I sine stedsspesifikke prosjekter knyttes gjerne tradisjon, sykliske endringer og naturens sårbarhet sammen til en helhet. Aasen fokuserer på prosess, tid og repetitive handlinger. Hun arbeider lag på lag, analytisk og intuitivt.